Shitt.! Fin side! Stå på! Mye trist i livet ditt.! :S
Reply
Diddi
12/10/2008 11:40:36 am
Det var en tøff historie og lese. har selv blitt mye mobbet, og det gjorde at mye av mitt voksne liv ble vansklig. Skolen tok aldrig ansvar, og som deg ble jeg stemplet som dum og sendt til exstra timer. I dag har jeg tatt utdannelse, men det har kostet blosvette. Er så mange som ikke orker mer og gjør slutt på seg selv, selv om de er fantastiske mennesker. Men reagerer samfunnet, skolen mobberne da.. nei
Reply
Ann c
12/10/2008 04:43:22 pm
Så ufattelig bra du skriver,jeg syns du er tøff som skriver ned dette her.Jeg er helt sikker på at du er en god og snill person,kjempe trist at ingen kunne se det. Barn kan være grusomme på mange måter,har selv en liten datter på 14mnd og jeg skal gjøre alt jeg kan for at hun skal forstå at alle mennesker har like verdier. Kjente jeg fikk vondt i magen av å lese om dine tanker rundt det hele,har selv hatt en del runder med mobbing.Og har til og med fått unnskyldninger far de som stod for det.Syns det er kjempe bra at du står på,en dag så vil nok de som mobbet se deg for den flotte personen du er. Du må aldri gi opp,selv om de tunge tankene til tider kan ta over.Jeg vet hvordan det er,og tenker fortsatt mye på de tingene som pågikk HELE tiden.Men her sitter jeg da,med samboer,barn og snart giftermål.Jeg ga aldri opp,og det skal ikke du heller gjøre.Husk,det beste er at du garrantert har en familie rundt deg som bryr seg om deg,og det er det aldri noen som kan ta i fra deg :)Keep strong,syns du gjør en bra jobb bare ved å skrive dette ned.
Stå på!!!!!!
Ac
Reply
Oussy
12/15/2008 07:12:35 pm
Denne siden du hadde var dyp ass. På startet når jeg leste det så tenkte jeg hvem er denne lille gutten, som har det såå dritt. Jo mer du kommer inn i historien så forsto jeg at det er en venn av meg. Ble forbannet på en måte, for å se at noen du er venn med har det så dritt, og ingen prøver å forstå. Jeg har selv har blitt mobbet og sett rart på, kjønner litt av det du skriver her.
Det er ikke lett å skrive ned det du har og det skal du ha respekt for. Håper du kan ta vekter kurset ditt og starte livet som en ny mann;)
Oussy
Reply
Roxie
2/26/2009 08:28:26 pm
Omg :S Visste du hadde det litt vanskelig, men ikke så ille =/ Vi er 2 med juling iallefall. Kom hjem med blåmerker hver dag, til og med av småunger som blei sendt på meg for å sparke og slå. Så skjønner hvordan du har hatt det..
Reply
Sang May Haarberg
9/2/2009 08:52:34 pm
Det var litt aven historie du hadde å fortelle ja, og jeg kan jo tenke meg det har vært sårt å leve i det du har beskrevet her....Vil bare få lov å ønske deg lykke til videre i livet og lykke til med vekterkurset, eller hvilken utdannelse du nå måtte velge å ta... Hva med et omsorgsyrke ? Du med dine erfaringer ville nok bedre enn de fleste kunne både se og forstå å hjelpe andre.. uansett, lykke til og Gud velsigne deg
Reply
Trine L
6/14/2010 12:10:45 am
Jeg er veldig imponert over deg! Det er en utrolig tøff historie du har skrevet, og det må være nesten like tøft å sette seg ned å skrive om det, som å oppleve det! Blir i grunn litt målløs, helt utrolig at man faktisk kan ha det på den måten, uten at noen ser det, eller griper inn.. Helt utrolig at det gikk så langt, og over så mange år som det gjorde. Du er en utrolig hyggelig gutt, og sterk!! Og jeg vet at du klarer å nå de målene du har satt deg nå! Ønsker deg masse, masse, masse lykke til .. Og vit at man er her for deg når du måtte trenge noen :) Klem!
Reply
Camilla
9/21/2011 05:01:08 pm
Du er er et fantastisk menneske Åge og jeg er gla jeg møtte deg. Hatt det på samme måten selv i mange år og sliter i det voksne liv jeg og, men har begynt på skole igjen etter mange år med å bare gå hjemme. du er tøff som har publisert dette og står fram. Får håpe det blir gjort endringer i dagens samfunn å at folk lærer seg at å være annerledes er ingen dårlig ting. følt det samme hele mitt liv, og har fortsatt tanker om hvorfor folk ikke liker meg. syns du er vokst opp å blitt en allright gutt, selv med en vond fortid <3
Reply
Linda O.S
9/21/2011 05:35:06 pm
Hei Åge.
Du skriver bra, kanskje du skulle skrive mer og oftere, kanskje det kan bli det du skal livnære deg på gjennom livet, skolen var ikke der for deg, men alikvel tør jeg påstå at du kom best ut av det alikevel jeg Åge, tviler på at noen andre fra den skolen kunne skrevet like godt som deg.
Visste aldri at du hadde så store problemer, husker jeg kom til deg på Osloveien da du ble truet med kniv i ditt eget hjem Åge, sånne ting er vondt å se, glemmer det aldri....Det var da jeg så at du hadde opplevd endel før, i øynene dine var det ingen redsel igjen, det var som om det var en vane for deg.
Du så nesten lettet ut som om du håpet dette skulle være slutten. Har lurt på mange ganger hva du tenkte Åge, når jeg tok ham ut av stua di så virket det som du nesten ble litt oppgitt, ville du at alt skulle ende der Åge??? Jeg kommer aldri til å angre på den handlingen uansett Åge, det er bare det at noen burde gjort noe veldig mange år før, nå kjenner jeg jo hele familien din, nydelig familie, alle har sitt særpreg, men dere er utrolig flinke til å stille opp for hverandre når det er noe viktig.
Jeg vet folk slang etter deg masse dritt om foreldrene dine og søsknene dine også.
Når de skjønte at du ikke brydde deg om hva du ble kalt lenger så gikk de på de du var glad i for å heller såre deg på den måten. Har aldri hatt noe problem med deg jeg Åge, aldri tenkt på deg som annerledes heller. Blei en lang kommentar dette, men du vet hva jeg tenker om deg og dine Åge, det var jo en tid som både to av dine brødre og din mor stilte veldig opp for meg når ingen andre ville.
Du klarer deg fint, du har klart alt dette så det værste er unnagjort, nå kan det bare gå en vei, og det er den veien du selv velger. Husk at det er flere enn du tror som er veldig glad i deg.
Klem Linda O.S
Reply
ambulansejente
9/21/2011 05:35:37 pm
Håper du når frem til målet ditt og i fremtiden kommer til å jobbe med barn og ungdom-for vi andre trenger slike som deg,til å få opp øynene våre og se hvilken problemer barn faktisk kan få...jeg beundrer deg etter å ha lest historien og jeg håper virkelig du når dine mål.
så vil jeg også bare si til alle oss andre-vi er et helvettes folkeslag,noen jævler-vi klarer ikke å ta vare på hverandre, er stygge med hverandre og slenger dritt,bare slik at vi kan løfte oss selv opp....jeg tror vi faen ikke har lært en dritt...se bare på utøya hendelsen??da skal vi pludselig ta vare på hveandre og være gode??blir som å banne i kirka for min del-jeg lever etter ordtaket "du skal være mot andre,slik du vil at andre skal være mot deg"
Så stå på mann-du er nettopp en slik vi trenger:)
Mange gode og varme klemmer fra ei ambulansejente i østfold
Reply
Sonja
9/21/2011 05:41:15 pm
Supert at du klarer å skrive så åpent om dette vonde i livet ditt. Jeg beundrer deg!!!!
Har opplevd mobbing på kroppen jeg også, av barn og ungdom, men har nesten alltid hatt noen å være sammen med, så min hverdag var aldri så vond som din. Men kan allikevel sette meg inn i hvor jævlig din realitet har vært.
Jeg tror det vondeste for meg faktisk var mobbing fra noen få lærere, fordi jeg var oppvokst med respekt for de voksne, og trodde nesten en stund at jeg fortjente det de sa. Lærere som driter deg ut med vilje foran andre elever og lærere, er ikke mye å samle på.
Men jeg er veldig psykisk sterk, og har klart å jobbe med meg selv, så jeg nå som voksen ser min egenverdi.
Du er også verdifull, Åge! Håper du også klarer å se det!! Lykke til videre i livet!!!!!!!
Reply
Alenemoren
9/21/2011 06:33:44 pm
Tøft av deg å dele dette, håper andre ser dette og snart tar mobbingen på alvor.
Har selv blitt mobbet, men ikke blitt "sett". I dag føler jeg meg heldig fordi jeg selv har bearbeidet masse og fordi jeg har lagt det bak meg, Men jeg ser at mobbingen ikke har gitt seg og den er like mye blandt barn og ungdom, som blandt voksne.. Vi får håpe at de som leser dette også tar ansvar for egne ord / handlinger.
Stå på Åge. Du er verdifull... Lykke til.
Hilsen fra meg
Hei Åge.
For en vakker,men forferdelig tekst du har skrevet! Du husker sikkert ikke meg, men jeg kjenner broren din Kim-Erik og mammaen din litt. Ville bare si stå på, dette kan du klare det vet jeg! Du er verdifull, og en veldig god gutt. :)
Stor klem
Reply
lifecoach
9/21/2011 07:58:04 pm
Hei
Synes at du er tøff når du deler dette. Synes også at du burde jobbe med og dra rundt og prate med skoler om dette. Mobbing må fordømmes og i dette digitale samfunn er sosiale medier ett nytt område for mobbing. Det er enklere fordi at man ikke ser reaksjonene til den man mobber. Så og ta dette fra en tidlig stadie på skolen og vise ringvirkningene mobbing gjør er en viktig jobb.
Har selv vært ett mobbeoffer og har taklet dette på min egen måte. Jeg har satt mitt mål til og forstå mennesker bedre og har jobbet med og bli en Coach for og få mennesker til og tenke annerledes.
Reply
Linn
9/21/2011 08:33:15 pm
Hei Åge Christoffer. Dette var en tøff historie, og veldig sterk. Håper du når ut til mange med dette... Lykke til videre...
Klem
Reply
En mamma av mobbeoffer!
9/21/2011 08:40:31 pm
Kjære, kjære deg!!!! Vil du skal vite at du ikke er alene om disse erfaringene fra de skolene.... Stå på og kjenn at livet er verdt å leve!!! Bygg deg ett eget liv, og vis både rektor, lærere og de andre at de faktisk tok feil, nok en gang!!!! Lykke til.... Klemmer deg hardt i mine tanker!!!!
Reply
Rozina
9/21/2011 08:52:36 pm
Veldig sterk lesing, men også en historie fylt av håp :-) Du setter ord på hva mange har opplevd, og opplever. Tøft gjort og lykke til videre.
Reply
Thor O R N
9/21/2011 09:04:32 pm
Sterkt! Bruk alle vonde minne til å hjelpe andre i samme situasjon, og vit at du ikkje hadde skyld i dette sjølv. Du verkar som ein knallbra fyr - trur du kjem til å påvirke mange sine liv i positiv retning framover.
Well done!
Reply
Ivar
9/21/2011 09:06:07 pm
Stå på. Du har vist at du er bedre enn dem som mobbet deg. Du er en kjernekar - ikke mist troen på deg selv.
Reply
Beth jensen
9/21/2011 09:19:52 pm
Hei Åge!
Jeg syns det er utrolig modig gjort av deg å stå fram med din historie. Jeg er selv blitt utsatt for mobbing i barndommen, å det samme skjer med sønnen min nå. Det er viktig at det blir satt fokus på dette, for det er desverre mange barn som har det slik, å mange føler at de stanger hodet i veggen når de ber om hjelp.
Skulle dratt rundt på skoler og fortalt din historie, tror nok det hadde vært mange som hadde satt pris på det :)
Stå på, du virker som en flott og reflekter fyr. Å takk for at jeg fikk lese historien din :)
Beth.
Reply
Stine
9/21/2011 09:27:23 pm
Hei,
Leste om deg og din historie på nettavisen, og synes det er så utrolig sterkt av deg å stå frem med historien din. Jeg vet hvor tøft det er å leve med disse minnene, skyldfølelsen og alle spørsmålene man sitter igjen med, og jeg er så glad for at det finnes folk som deg som er tøffe nok til å fortelle om opplevelsene sine.
Lykke til med videre utdanning, vi trenger mennesker som deg!
Stine :-)
Reply
Even
9/21/2011 09:28:17 pm
Kjenner meg igjen i det du sier. Jeg tok aldri igjen, og sliter ennå med lav selvtillit og angst. Stå på, og fortsett med å fortell andre hva konsekvensene av slik utfrysning og mobbing er, slik at de kan snakke med sine barn. STÅ PÅ !! Du e mer mann enn de fleste andre !! Ser opp til deg !
Reply
Marius Meikjær
9/21/2011 09:28:56 pm
Hei Åge!
Dette var en sterk historie å lese, og jeg synes du er veldig modig som deler dette med oss. Jeg er overbevist om at dette vil hjelpe andre som er i samme situasjon, så tusen takk skal du ha.
Reply
Roar
9/21/2011 09:31:04 pm
Hei Åge.
Du er modig som orker å stå frem i et så sårt tema. Jeg og mange med meg beundrer deg for det. Vær stolt, og vit at du er et forbilde for mange.
Reply
t
9/21/2011 09:32:26 pm
Hei, ville bare si at jeg har kjent de "kule" menneskene hele mitt liv, og av erfaring som voksen, kan jeg trygt si at du etter all sannsynlighet er et svært bedre menneske enn disse som var såkalte "kule" barn/ungdommer. Stå på, du vil få alt det gode du fortjener.
Reply
James
9/21/2011 09:37:22 pm
Du har vært gjennom noe helt forferdelig, men du står fortsatt oppreist. Det står det respekt av, og det betyr at du er en sterk person, kanskje sterkere enn både du og andre er klar over. Jeg var selv gjennom mye av det samme som deg, jeg hatet gymmen og svømminga på skolen (selv om jeg egentlig likte det) fordi jeg også fikk høre fra andre elever at kroppen min ikke var helt normal. Well, fuck them. Når jeg gikk ut av ungdomsskolen var jeg sjeleglad og 100 % sikker på at jeg aldri mer skulle gå på skole. Imidlertid forandret jeg mening, og når jeg var omtrent på din alder, tok jeg videregående. I dag har jeg mitt eget selskap, jeg skaper mitt eget liv, jeg tenker NULL på barndommen, rett og slett fordi det ikke er noe jeg eller andre kan forandre på i ettertid. Jeg vil si det samme til deg, glem fortida, du er her og nå, du er sjefen i ditt liv og du har faktisk muligheter til å bli den du selv ønsker å være! Ta den sjansen. Gå til krig mot dine egne depressive tanker, slett de minnene du ikke liker og kjør på. Vær her og nå, tenk over hva du kan gjøre i dag som vil bidra til at du har det bra i morgen, ikke tenkt på det som skjedde før. Som sagt, du kan allikevel ikke forandre fortida, og selvmedlidenhet kan bli et fengsel. Jeg tror du kommer til å klare deg godt, selv om det selvsagt ikke er lett å komme over slike traumer som du må ha hatt. But you can do it. :)
Reply
Sogndal
9/21/2011 09:38:10 pm
Stau i stormen
Reply
Maria
9/21/2011 09:51:44 pm
Hei....Siden jeg har barn som har blitt mobbet, så vet jeg hva du snakker om. Syns det er så ufattelig trist at barn (og voksne) kan være så stygge med hverandre:( Jeg har opplevd at min unge, ble hardt mobbet, både fysisk og psykisk. Mobberen fikk medhold på skolen, mens mitt barn fikk beskjed om og ta seg sammen:( Jeg har utallige timer i tlf, og på møter med desse arrogante menneskene. Men noe slo meg en gang jeg satt på foreldremøte, det er jo der det starter! Der klikker de seg, de som er "bra" nok får sitte med sossegjengen, resten av oss holdes på avstand. Dette fortsetter når barna våre skal velge venner, mange mødre prøver og styre barna sine inn på folk de syns er bedre en andre. De er vi som foreldre som bestemmer hvordan våre barn skal bli. Jeg har bevist bedt alle i klassen på bursdag osv...INGEN skal stå igjen alene!!!! Syns det er så bra at du tar tak i llivet ditt nå, selv om de ødela masse (alt) av barndommen din, så IKKE la de ødelegge ditt voksne liv.Ønsker deg all mulig lykke!
Reply
Anders
9/21/2011 09:58:35 pm
Eg veit akkurat korleis du har hatt det, men eg var likevel heldig som greidde å finna venner utenom klassen. Eg veit når mobbinga begynte. Det var i 4 klasse og eg fekk briller. Det var eigentleg ikkje meir som skulle til. Eg trur mobbarane oppfattar mobbing som ein slags sport. Det får dei sikkert til å føla seg vel - bedre enn andre. Men det er slike psykiske mekanismar som fekk Hitler til makta. Nazistane hadde ei hirarkisk maktpyramide. Det var heilt legalt å sparka nedover.
Alle friminutt og skulevegen var eit helvete. Det var ikkje berre psykisk mobbing, men vel så mykje fysisk. Dei var alltid mange. Det var umulig å vinna over 4 - 5 stykker på ein gong. Eg vurderte sjølvsagt å ta mitt eige liv, eller finna jaktrifla til far min og skyta den verste mobbaren. Det var berre eit par gonger ein av lærarane tok dette temaet opp. Det hjelpte omlag ei veke, men etterpå blei det verre. Foreldra mine visste ingenting. På den tida var det ingen som sladra. Heldigvis for meg, gjekk det ikkje ut over skulearbeidet.
Forandringa kom når eg måtte flytta vekk for å gå på vidaregåande skule. Det var som om det vart lyfta ein stein av skuldrane mine. Sidan gjekk det rimeleg bra, men med periodar med låg sjølvkjensle, usikkerhet og tildels sjølvmedlidenheit.
Då eg kom meg i arbeid var eg framleis usikker, men eg bestemte meg for å gjera så godt som eg kunne. Etter kvart såg eg at eg ikkje var dårlegare enn andre. Sakte men sikkert kom sjølvkjensla, men eg har framleis "flashback" ein del gonger av rådvillheit når eg får ei ny oppgåva. Men eg har lært meg til å ta tak i det eg kan, og så nøstar eg greitt opp derifrå.
Heilt bra fekk eg det ikkje før eg greidde å seia til meg sjølv: "Det er ikkje synd på deg". Kanskje ein god ting har komme utav dette. Eg gir meg ikkje før eg har utreda problema fullstendig. Dette gjeld både i jobb og privat. Av dei 4 verste mobbarane er no to alkoholikarar, ein nervevrak og ein går det bra med. Eg har snakka ut med 3 av dei. Ingen hadde noko forklaring, men eg har ikkje noko uoppgjort med dei lenger.
Mitt råd er å gjera det beste som du kan. Det et likevel ingen som er Jesus. Viss ein ikkje får det til alltid, er det berre å skjerpa seg og driva på. Lukke til!
Reply
Tone
9/21/2011 09:59:26 pm
Dette var sterkt å lese Åge, ingenting galt med deg som med mangen andre mobbeofre. At det er slik er ufattelig trist, det er som om barn,ungdom og enkelte voksne trenger en hakkekylling. Dette for å selv føle seg bedre, fordi de selv ofte har et mindreverdighetskompleks og lar dette gå ut over en enkelt person. Jeg har selv en datter på 11 år som har blitt mobbet siden 1.klasse. Føler nå at det er bedre men ikke bra nok ! Enda kan hun komme hjem i dårlig humør og jeg skjønner da med en gang at dagen på skolen ikke var bra. Mangen møter på skolen har hjulpet, men det skjer i det skjulte og hun blir da løyet nord og ned at det var hun som gjorde det, sa det osv.....
Om man kan se noe "positivt" i dette og som du har opplevet, er at rettferdighetsansen deres er sterkt utviklet, idag når du klarer å stå frem om dette, er du også blitt sterk med gode skrivertalenter . Bruk dette som din oppgave til å hjelpe andre, noe du kan innen vekteryrket(godt valg, men også ungdomsarbeider ser jeg deg for meg i). Du vil møte mangen fortvilte mennesker på din vei der, som du vil skjønne går igjennom det samme som deg og derfor kunne bidra med noe positivt . Veilede, snakke med foreldre(når det er barn som evt har blitt tatt for nasking, veldig ofte er det et rop om hjelp) Beundrer deg for at du så åpent har klart å stå frem med historien din, og håper mobberne tar seg tid til å lese dette også. En ting skal jeg love deg, er at de skammer seg over å ha vært så simple i så mangen år . Mangen foreldre vil ikke tro om barnet sitt at de mobber, de finner all slags unnskyldninger og forklaringer for hvorfor de oppfører seg slik, og da er det heller ikke lett å få bukt med problemet. Foreldre som sitter å snakker negativt om naboen i påhør av barna, hjelper jo ikke når en skal lære barn at å mobbe,tiske,hviske om noen , er galt . Foreldrene gjør det jo selv !
Jeg har selv god kontakt med ungdommen, og ikke sjeldent kommer de å vil prate. Jeg har også 3 barn som er fra 18 - 23 år, og kjenner derfor ungdommen i nærmiljøet godt. De blir så glad når noen tar seg tid til å høre, at noen tar de på alvor. Og som du sier, vold hjelper ingenting. Annet enn å påføre seg selv vondt, slik som for din del.
Stå på Åge, nå har du kommet så langt og dette klarer du. Håper å høre mer om hvordan det går med deg, så fortsett å skrive :)
Klem fra Tone :)
Reply
Remi
9/21/2011 10:06:14 pm
Vondt å lese historien din, bra skrevet. Ønsker deg alt godt i fortsettelsen, ikke la mobberne vinne. Kanskje lett for meg å si, men håper virkelig det ordner seg for deg nå etter alt det vonde du har opplevd. Barneårene skal jo liksom være fylt av glede og uten bekymringer. Vit at du har mange som beundrer deg for måten du nå står frem på, det kan du være stolt av!
Heisann Åge.
Det er en ganske tøff historie du har skrevet.
Men du skal ha stor respekt for at du har lakt den ut,
det er utrolig modig gjort av deg.
Klem
Reply
mamma
9/21/2011 10:32:14 pm
Må si dette får oss til å tenke på hva vi som med mennesker har å ta fatt i. Har aldri tenkt på dette så mye før jeg fikk barn selv...helt angst for att de skal bli mobba ik likt osv. er godt å se du er på "beina" igjenn..stå på!! ønsker deg masse lykke til..det fortjener du !! :)
Reply
Lærer
9/21/2011 10:40:07 pm
Det er vondt å lese det du skriver og ufattelig at ingen har sett deg og hjulpet deg allerede i barnehagen. Voksne har her fraskrevet sitt ansvar på det verste. Ønsker deg alt godt, du viser her at det bor masse flott i deg og du vil bli en ressurs for andre som sliter.
Reply
mor
9/21/2011 10:47:12 pm
Det er så vondt å lese at noen vokser opp med slik smerte. Du er en utrolig flott og sterk person som har klart deg gjennom dette og vokst på det. Du har en stor og viktig erfaring og burde jobbet med dette mot skoler!! Jeg er den personen som alltid tok meg av de som ble mobbet av de "kule" folka og tok igjen for dem.
Jeg tålererer ikke at noen behandler andre dårlig. Alle er vi like viktige og verdifulle.
Jeg lærer mine barn å vise respekt for andre og respektere at alle er ikke like, og alle har ikke samme mening, men de er ikke dårligere fordèt! Håper at jeg gir dem en god oppdragelse i forhold til andre mennesker.
Du er en viktig ressurs og en veldig sterk person som skriver dette, vi må få øynene opp for dette.
Stå på og lykke til.
Stor klem
Reply
Birger Nilsen
9/21/2011 10:58:40 pm
Takk for at du deler dine tanker med oss andre. Det er leit å høre om din historie. Jeg har en sønn på 8 år og tenker på hvordan hans hverdag er. Ikke det at jeg tror han blir mobbet, eller mobber andre, men jeg kjenner på frykten for alt han kan bli utsatt for slik du ble.
Du imponerer meg! Å klare å holde seg oppreist når man blir utsatt for så mye nedbryting er utrolig. Håper du ikke bare klarer deg, men opplever en god fremtid. Det fortjener du! Med beste ønsker fra meg!
Reply
Helene
9/21/2011 11:00:31 pm
Hei Åge Christer. Så glad jeg er for at du har valgt å fortelle historien din på denne måten. Synes du er sterk. Håper det er mange som lar din historie berøre hjertet, slik du nå har truffet mitt, og som kanskje får en påminnelse om det ansvar man har som medmenneske. Takk skal du ha! Varm klem til deg.
Reply
Hanne
9/21/2011 11:13:55 pm
Du er virkelig tøff som har kommet så langt. Det du gjør her er å gjøre mobberne virkelig til skamme! Har selv opplevd å bli mobbet, men jeg ble rededet av at vi flyttet til en annen kant av landet. Fikk en ny start kan du si. Jeg har selv vært med i "anti mobbing" kampanjer å skoler. Det er utrolig tøft, men nødvendig. Er som regel helt tom etter ett besøk. Det sitter i lenge. I voksen alder fikk jeg god hjelp til å bearbeide mobbingen. Det er vondt enda, men såret er ikke åpent lenger. Stå på! Du er ikke alene og mange støtter deg i det du gjør nå. Husk! Det finnes bare en av deg! Du er unik og kan ikke erstattes av andre:) Klem til deg
Reply
Anja
9/21/2011 11:19:07 pm
Dessverre er det mange av oss som har det sånn som deg. Sannsynligvis vil historien din forfølge deg resten av livet og i ulike faser av livet vil den være nærmere og sterkere enn andre. Det gjelder å kjenne på styrken og mestringsfølelsen i at du også kan, vil og skal. Og at du har like mye rett og krav på respekt som alle andre. Jeg ble ikke stempla som dum slik jeg ser at både du og andre gjorde, jeg ble derimot stempla som snill og lærerens gullunge. Det er vanvittig vanskelig å få en lærer til å forstå at posisjonen som gullunge faktisk ikke er noe å trakte etter... Jeg hadde mine 6 år med helvete, som munnet ut i trussel om selvmord for å slippe leirskole. Heldigvis gikk det ikke så langt, leirskolen til tross. Jeg har fortsatt et brennende sinne langt inni meg som plutselig kan blusse opp og som gjør at jeg verner om meg og mitt med nebb og klør. Jeg er blitt en sterk voksen som fungerer normalt og som ingen tilsynelatende kan se at jeg har den historien jeg har. Men min historie preger meg og de som lot meg stå alene på trappa i alle de friminuttene frarøvet meg fra viktige ting. Den viktigste tingen av alle som jeg aldri lærte er å etablere vennskap og holde på venner. Det er noe som jeg fortsatt ikke føler jeg mestrer. Jeg har ingen problemer med å bli kjent med nye folk, men jeg sliter med å kjenne igjen ekte vennskap og å ikke bli for overivrig etter min søken etter venner. Dette innlegget skulle ikke handle om meg, men om deg. Men kanskje er det litt trøst for deg å se at det er flere av oss... La historien bidra til å skape historien din, ikke glem den, ikke dyrk den, men bær den med deg og la den gjøre deg sterk, trygg og deg selv!
Lykke til!
Reply
Mobbeoffer på Grøtvedt!
9/22/2011 12:28:23 am
Jeg har selv gått på Grøtvedt ungdomsskole, jeg er så lei all mobbingen der.. Jeg valgte å bytte skole pga mobberne, Inspektør, rektor og andre lærere brydde seg ikke om meg, dette opplevde jeg flere ganger. Det var en jentegjeng som utstødte meg og sa ting til meg og andre, som omhandlet meg. Jeg fikk dårligere og dårligere selvtillit og var veldig usikker når jeg var med mennesker. De eneste jeg kunne kalle vennene mine var to og tre år yngre enn meg, men jeg kan ikke si at jeg var venn med dem, den dag i dag, jeg visste ikke hva venner var før jeg begynte på ny skole.
På Grøtvedt opplevde jeg skuffelse, fra de voksenes side gang på gang. Jeg ville ikke gå på skolen, og var redd, redd for hva som skulle skje, jeg hadde ingen anelse om jeg kom til å bli utstøtt eller godtatt, jeg hadde noen dager som var litt gode på Grøtvedt, men ikke så veldig mange.
Vi som har opplevd en sånn "tragedie", om jeg kan kalle det, det? Vi bør stå sammen, og etter jeg leste artikelen din i lokal avisa, har jeg innsett at jeg kanskje kan lage en anonym blogg og blogge om det jeg har opplevd. Jeg vet ikke om jeg klarer og gjennomføre dette, men har ihvertfall lyst til å prøve på det.
Lykke til, vi skal vise dem hvem som er best!
Klem en som har vært i samme situasjon som deg for ikke lenge siden.
Reply
R
9/22/2011 01:11:25 am
Så utrolig modig av deg å stå frem slik som dette! Det viser at du har en styrke i deg som er mye større ann hva mange andre har. Stå på videre, og vis rektor og lærere hvor feil de tok. Sett deg et mål, og jobb mot det målet. Og ikke glem følelsen når du har nådd det. Lykke til videre <3
Reply
Anita Skilnand
9/22/2011 02:23:23 am
Du verden for en sterk person du er!!! Ikke mange som hadde vært så oppegående etter en slik barndom. Flott fortalt, virkelig gripende! Takk, og masse lykke til videre! Du vil aldri mer være alene og utenfor!! ;D
Reply
hilde s gården
9/22/2011 03:20:05 am
hei
du e tøff som står frem.
æ har også blit mobbet fra 1 klasse og til æ begunte på ungdomskolen . mobbing kan ødlegg mye av livet til dem som blir mobbet. stå på du .
Reply
christine
9/22/2011 05:19:00 am
Hei Åge!
Leste akkurat om deg i Nettavisen. Utrolig trist og urettferdig at du måtte oppleve så mye dritt i barndommen! Blir skikkelig forbanna over at mennesker kan gjøre sånn mot hverandre, og at ikke de voksne stiller opp når noe sånt skjer. Ønsker deg alt godt videre i livet, husk at det virkelig ikke er deg det er noe i veien med!
Ja jeg vet at Åge hadde det veldig vondt på skolen , hver dag var det opp veldig tidlig fordi jeg visste at det ville bli vanskelig å få Åge på skolen . Vekket han men det var vondt i magen hans hver dag , jeg visste også at jeg ikke fikk lov å ha han hjemme fra skolen . loven var sånn og er sånn . Hva kunne jeg gjøre som mamma , jo jeg snakket med skolen hele tiden , snakket med helsesøster,rektor, utekontakten, ppt og barnevernet ble jo også kontaktet men hvorfor ? Han ble jo mobbet ! var det ingen som så hvordan vi slet og hvor vondt det var inne i meg som mamma og se og høre og ikke bli hørt av de voksne , ingen å snakke med som forstod meg og mine . Å hvor gjerne jeg skulle ønsket at min sønn Åge kunne få slippe disse vonde tingene som vokste inne i han men når ingen kunne høre på meg som var mamma og som kjente min sønn best hva kunne jeg gjøre da . Det var gråting og skriking og jeg ble oppringt for å hente ham eller rektor møtte meg på halvveien med Åge men han var den som forstod , ja den eneste som visste at jeg snakket sant og forstod Åge , det var derfor han fulgte han hjem også . Mange timer hver dag som Åge slet med lekser , i timevis hver dag satt vi men hva hjalp det når Åge selv ikke fikk det til , fordi han ikke klare å konsentrere ble jo alt vanskelig .. Jeg husker så godt da Åge begymte på Eid skole , det begynte jo med en som gjorde det slik at Åge ikke turte å gå tilbake dit . Hallo hvor var læreren og rektor der som skulle hjelpe , jo det var som jeg tenkte ... ! borte .. borte . BARNEHAGEN , ja det begynte jo der det begynte først på grunn av øynene til Åge . Hvorfor ville de ikke tro oss , iallefall meg som Åge kom til og prøvde å fortelle så godt han kunne om problemer og mobbing . Mange ganger var det foreldre som ikke forstod når vi visste hvem som begynte kunne vel de forstått oss og snakket med sine barn som var mobbere . Er rart at ikke de skjønte hvordan de kunne ta sine og snakke med dem når de fikk vite hva som hadde skjedd ,er mye mer å fortelle men det får vente . Nå er Åge en gutt som jobber med å se fremover , en som er god og snill og vil hjelpe andre som har det vanskelig . Jeg har sagt til han at alle muligheter er åpne bare han passer på å si nei når han mener nei og ja når han mener ja . Dette er en gutt som kan nå langt i livet , det vet jeg .
Reply
Eksmobbeoffer fra Indre Østfold
9/23/2011 03:57:06 am
For en sterk sterk historie! Og jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg gikk på Båstad barneskole på 80-90 tallet, og ble mobbet hver jæ... dag fra andre klasse og hele barneskolen ut, og det fortsatte litt på ungdomsskolen. I dag kan jeg forstå hvorfor .... kanskje..... på en måte, men likevel, det skal være totalt unødvendig at barn skal behøve å oppleve slik motgang. Jeg tok lett til tårene og det var vel ekstra gøy å mobbe meg av den grunn. Leit å si det, men hjemme var det ingen forståelse å få. Fikk kjeft de få gangene jeg prøvde å fortelle hvordan en skoledag faktisk var for meg, at det var masse moro i friminuttene, at jeg gledet meg over å lære. Så jeg ga raskt opp å få noen støtte hjemmefra, skjønte jo at mamma hadde vært mer poppis da hun var liten og det ble desto mer flaut at jeg var en slik misfit som jeg var. Ikke for det, jeg hadde to venninner som jeg fortsatt har kontakt med, så helt alene var jeg ikke. I dag bor jeg ikke i Indre Østfold, og har helst ikke lyst til å svare når folk spør hvor jeg kommer fra. Jeg har ikke gode minner fra stedet, skolene, de andre barna, foreldrene deres, lærerne (bortsett fra to som i det minste prøvde å stoppe mobbingen) og prøver febrilsk å slette min tilknytning til IØ. Det går jo ikke selvsagt, men jeg har det helt fint i dag som voksen med et liv et annet sted, med venner jeg setter stor pris på, og en bra jobb og fantastiske kolleger!
Ønsker deg alt det beste for fremtiden, Åge. Selv om fortiden er vond, har den lært oss en hel masse å ta med videre :)
Reply
Kristoffer
9/25/2011 03:46:28 pm
Trist å lese hva du har gått gjennom, og ikke minst hva andre barn og unge opplever på skolen nå. Dette viser vel hvor viktig det er å ta opp slike ting fra starten av, men det er tydeligvis ikke så lett..
Livet handler ikke om å få toppkarakterer eller å være "kul". Skoler har en enorm tendens til å sette folk i grupper, og roten til det meste av mobbing som har tært på selvtilliten og psyken til mange mennesker. Heldigvis lærer folk flest når de blir eldre og mer modne.
RESPEKT, og lykke til videre ;)
Reply
Sola
10/1/2011 10:07:52 pm
Forstår så inderlig godt hvordan du har hatt det. Jeg var selv også ensom.
Hos meg var problemet at jeg var så sjenert og forsiktig. Turte ikke ta initiativ, redd for å bli avvist. Klarte ikke snakke høyt, snakket jeg mobbet de meg og sa hæ hæ fordi jeg mumlet... Til slutt turte jeg ikke prate.
Jeg var imidlertid så heldig at jeg fikk meg en bestevenn (som også var litt utenfor) og vi hang sammen som erteris, men jeg ble aldri helt godtatt og de dagene hun var syk, var jeg forferdelig ensom. Da gjemte jeg meg i et skur på skolen, ingen måtte se hvor ensom jeg var. Skammen jeg følte da..
Det var ikke noe galt med meg, ikke av utseende eller noe, bare at jeg var for forsiktig. Jeg turte ikke gå i forsvar.
Når jeg ser tilbake nå kjenner jeg meg ikke igjen. Nå prater jeg som en foss og har mye mer selvsikkerhet. Jeg har aldri gått i terapi eller noe, kampen har jeg tatt opp selv. Det hjalp å bli voksen, skifte miljø. Jeg så på alt som terapi, og nå er jeg mye sterkere. Hadde jeg bare visst det jeg vet nå da hadde jeg fått en mye bedre barndom. Jeg sliter fortsatt pga det jeg opplevde da, men jeg har klart meg bra tross alt.
Jeg håper ting går bedre med deg nå etterhvert, stå på! Det er de andre det er noe feil med, ikke at du er skjeløyd.
